Annons:
Etikettovervekt
Läst 2848 ggr
raphanus
11/21/10, 9:06 PM

Overvekt - høna eller egget?

Bild 1. Klicka för att öppna i full storlek.

Den svenske legen Andreas Eenfeldt gir svar på spørsmålet om hvorfor en går opp i vekt.

Hvorfor går somme opp i vekt og blir feite? Det vanlige svaret hvis du spør en lekmann (eller en overvektsprofessor for den delen) pleier alltid å lyde veldig selvfølgelig. «De spiser mer kalorier enn de forbruker». Men det er faktisk ikke noe godt svar på spørsmålet. Det er mere en beskrivelse av hvordan det går til, ikke et svar på HVORFOR. Dersom en igjen spør «men HVORFOR spiser de da mer enn de forbruker?», da blir det vanskeligere. Men ikke sjelden kan en få svar som antyder at personen kanskje har svak karakter, er lat eller kanskje rett og slett ikke forstår bedre. Dog fins det mange smale personer av tvilsom karakter, som hverken beveger seg mer enn nødvendig eller har brydd seg om å gå ut grunnskolen - så logikken virker ikke selvfølgelig. Særlig når en god del overvektige spiser ganske lite. Og somme smale personer virker å kunne stappe i seg hvor mye som helst uten å øke i vekt.

Men kanskje er verden kun urettferdig? Kanskje er det som en «ekspert» i overvekt sa, at somme må simpelthen venne seg til å være sultne for å holde vekten. Som jeg forsto det, mente han kanskje under resten av livet. Det er nemlig blitt overbevisende vist i gjennomganger av alle undersøkelser som er blitt gjort att sultdietter (kaloriredusert kosthold) i nesten alle tilfelle gir midlertidig vektnedgang, og deretter en tilbakegang til omtrent den opprinnelige vekten. Ofte faktisk litt mere, og med litt mindre muskler enn tidligere. Det er dette en pleier å kalle «jojo-slanking». Hvis en skal tro på forskingen, er dette nøyaktig hva en kan vente hvis en prøver en sultdiett. Vektnedgang like til en er blitt lei av å være sulten og elendig, og deretter ofte fiasko.

Somme har trukket den konklusjonen av dette fiasko, og anbefaler nå vektoperasjoner for vektnedgang, hvoretter en blir nødt alltid til å spise små porsjoner. Men må dette virkelig være nødvendig? Hvordan ble det slik at mennesker var smale og friske tidligere, før en kirurg sto beredt til å åpne deres mager og møblere om litt?

Tilbake til høna og egget. Det er nå det kan bli litt komplisert. Går folk opp i vekt for at de spiser for mye, og forbruker for lite? Det hørtes jo logisk ut, men som vi har sett kan dette synet føre inn i en vanskelig blindgate. Er det da kanskje tvert om? Spiser de for mye, eller forbruker de for litt, akkurat fordi de går opp i vekt? Dette kan høres merkelig ut, men faktum er at mye forsking tyder på at det kan være akkurat slik.

Er det fettcellene som styrer vektforandring?

Grunnen til vektoppgangen er dog en annen. Når den får fettcellene til å svulme ved å ta opp næring fra blodet, resulterer dette i sult. Da kan personen spise mere, eller la være. Hvis en lar være med å spise når en er sulten, kommer en til å bli trøtt og ikke til å orke å bevege seg som vanlig. Kanskje kommer mangelen på næring attpåtil til å føre til at kroppen svekker fordøyelsen for å spare energi. Det blir som ved sultdietter - selvbeherskelse hjelper ikke på lang sikt, kun midlertidig. Å prøve å unngå vektoppgang (å vokse i bredde) kun ved å spise mindre, gir omtrent samme utsikter som for et barn som prøver å unngå å vokse i høyde ved å spise mindre. Kroppen har bestemt seg og det er ikke særlig effektivt å kjempe imot den, så lenge en ikke påvirker årsaken. Når det gjelder barnet og høyden er årsaken veksthormon. Hvis barnet har en medfødt mangel på dette, får det dvergvekst. Hvis det har en kraftig overproduksjon, blir barnet kjempehøyt. I disse tilfellene spiller inntaket av føde ingen større rolle.

Er fettcellene styrt av hormoner?

Grunnen til vektoppgang er trolig også hormonell. Det er for eksempel velkjent siden lenge at mangel på skjoldbruskkjertelhormon (nedsatt stoffskifte, hypothyreose) ofte gir en vektoppgang på noen kilo, og overskudd (hyperthyreose) gir vektnedgang. Ville noen beskylde en person som har lagt på seg 5 kilo grunnet mangel på skjoldbruskkjertelhormon for å være lat og grådig, eller si at personen burde ha selvbeherskelse nok til å la være å spise når han er sulten? Antakelig ikke. Man ville i stedet gi personen tyroksintilskudd i tablettform og da ville overvekten langsomt forsvinne. Det samme gjelder hormonet kortison. Dette gis iblant i høye doser mot en del sykdommer, og en svært vanlig følge er vektoppgang som ikke sjelden dreier seg om ti kilo eller mer. Har disse personer dermed blitt overvektigt for at de plutselig fikk for seg å spise mere og bevege seg mindre? Nei, selv om dette spilte inn, så var det ikke selve ÅRSAKEN. Årsaken var hormonforstyrrelsen med høye nivåer av kortison i kroppen. Kvinner som bruker minipiller, p-stav eller p-sprøyte går ikke sjelden opp litt (i enkelte tillfeller meget) i vekt. Årsaken er effekten av gulkroppshormonet. Ennå en gang en hormonell årsak til overvekten.

Forstyrret skjoldbruskkjertelhormon, kortison eller gulkroppshormon er dog en faktor for kun en liten del av alle med overvekt. Dette kan altså ikke være forklaring til den alt mer økende overvekten i samfunnet. Nå finnes det ett annet hormon som er en selvsagt kandidat til å være årsak i langt flere tilfelle, kanskje attpåtil i størsteparten av alle tilfelle av «alminnelig» fedme. Dette hormonet styrer over kroppens håndtering av fødestoffer som sukker og fedt. Høye nivåer får fettcellene til å suge opp næringsstoffer fra blodet og lagre dem som fett. Dessuten «låser» hormonet fast innholdet i fettceller - de nekter simpelthen å slippe sitt innhold fra seg så lenge nivåene av hormonet er høyt i blodet. En kraftig mangel av hormonet under en lengre tid (som kan oppkomme ved en ikke helt ualminnelig sykdom) fører til at fettdepåene i kroppen blir nesten helt tømt. Friske personer som får hormonet tilført i sprøyteform får nesten utelukkende en viktoppgang i form av fett. Videre er det blitt vist at feite mennesker oftest har høye nivåer i blodet av hormonet, til forskjell fra smale personer som normalt har lave nivåer. Dette hormon blir kalt insulin.

Med andre ord - store mengder insulin i blodet fører på lang sikt til vektoppgang i form av fett. Tilstekkelig lave nivåer har omvendt effekt, og gir viktnedgang. Fettcellene kommer da langsomt til å slippe ut innholdet sitt i blodet uten å ville ta opp næring. Dette fører til at de skrumper inn med tiden. Dette utslipp fører til att kroppen får rikelig med næring, og det blir lettere å holde seg mett lenger. Det går i prinsipp ikke å unngå en minsking av kroppsfettet hvis insulinnivået blir nok lavt. Et ekstremt eksempel på dette er sykdommen som ble nevnt i forbifarten i forrige stykke - ungdomsdiabetes (diabetes type I). Kroppen kan da ikke fremstille nok mye insulin. Resultaten blir at en raser i vekt uansett hvor mye mat en stapper i seg.

Hvordan en styrer hormonet som styrer fettceller som styrer vekten

Konne det ikke være interessant hvis en kunne påvirke mengden insulin i kroppen selv? Faktum er at  en kan gjøre det, relativt enkelt, gjennom den mat en spiser. Et høyt innhold av sukker og andre karbohydrater i det en spiser gir en hurtig øking av insulin i blodet. Fett og proteiner gir normalt langt fra samme stimulans av insulinproduksjonen. Dette er sannsynlig årsaken til hvorfor et kosthold med tilstrekkelig lav andel karbohydrater normalt fører til vektnedgang hos overvektige. Og ettersom det er fritt frem for å spise alt annet, kan dette skje uten sult. Og uten hjelp fra kvartalskirurgen.

Andreas Eenfeldt
Kostdoktorn.se

Annons:
Upp till toppen
Annons: